Søk i denne bloggen

onsdag, februar 27, 2013

Å lære av Team Bachstad




Team Bachstad er et reiseprogram på Nrk1. Denne våren er turen lagt til India. Programlederne Øystein Bache og Rune Gokstad er riktignok komikere og krydrer programmet med masse god humor. Sånn blir det underholdning av. Programmet er populært, og det er flott, for jeg tenker at seerne lærer mye om «den andre» og kulturforskjeller, i tillegg til å bli underholdt.

Når du reiser rundt i India, lurer du fort på hvorfor folk virker så fornøyde, blide og vennlige, tross fattigdom og elendige levekår. I en episode av Team Bachstad blir programlederne spurt om hva de liker med stedet de har besøkt. De svarer at «det er mye bråk her, men folk er snille». Programlederne stiller samme spørsmål tilbake til inderen, og hun svarer «there is a lot of poverty here, but people are happy… they are happy with what they have». Kjernen i saken er at jo mer ting du har, jo mer sannsynlig er det at du vil ha mer.

Jeg var på reise i India i 2009. Det var som å komme til en annen planet. Så mange folk (og dyr), trafikk, forurensning. Så mye elendighet, grenseløs fattigdom og menneskelig nød. Likevel så mange smil, så mye gjestfrihet og vennlighet. Det samme kan du se på Team Bachstad.

Det er ikke det at India er utestengt fra resten av verden, slik som Nord-Korea. Folk er smertelig klar over hvor fattige de er i forhold til oss her i nord. Men de går ikke rundt og ergrer seg over det. Tvert imot ønsker de å dele med gjestene. Å få mat fra en familie som ikke eier nåla i veggen, kan føles kriminelt når du kommer fra rike Norge. Dette er medaljens bakside. Rikdommen i Norge og den velstanden den har ført med seg har sine ulemper. Sannsynligheten er større for økt egoisme. Nordmenn er ikke akkurat verdenskjent for å være gjestfrie overfor fremmede. Her er du «den andre» såfremt du ikke kjenner noen.

Soya, en av deltakerne i programmet Leo & U-landslaget, uttalte i høst: «Jeg kommer aldri til å bli norsk. Vi er utlendinger. Alle ser jo det». Når du ikke er gjest lenger, men norsk statsborger, må du likevel jobbe hardt for å ikke være «den andre» her til lands. Ikke bare på individnivå, for eksempel i arbeidsmarkedet hvor det beviselig foregår diskriminering basert på hvilket navn du har, men også på samfunnsnivå, hvor for eksempel religionsfrihet oppleves fjernt for noen (spesielt for muslimer i Vesten etter 11. september 2001).

I en og samme gate i India kan du se en moské, et tempel og en synagoge. Du ser folk som utøver sine religioner, også gjennom symbolske artefakter som turbaner og annen klesdrakt. India er verdens største demokrati og et pluralistisk samfunn i videste forstand. I den sammenheng blir det smålig når «den andres» religiøse symboler blir kraftig debattert i Norge. Eller når debattene om innvandring og integrering i dag likner uforglemmelig på dem vi var vitne til for 20 år siden.

Vi har jo erfart at når du fysisk vitner om «den andre», vil du bli behandlet som det til og med når du har en ministerpost, slik som Hadia Tajik! Nå kan Tybring-Gjedde si hva han vil, men aldri har en hvit kulturminister måttet svare på spørsmålet «hva er kultur?» fra Stortingets talerstol (og riktig er det, siden kulturministeren ikke har noen verdens ting med å definere begrepet kultur for oss).

Serien Team Bachstad i India kan lære oss en god del om hvordan det er å bo i helt andre forhold enn her hjemme. Hvordan fattigdom oppleves og hvilke perspektiver folk tar som ikke velter seg i rikdom, hvordan lykke og toleranse henger sammen med rikdom og fattigdom er noen av disse tingene.

Publisert i Drammens Tidende 27. februar 2013

2 kommentarer:

Storm sa...

Gode poenger om at rikdom ikke nødvendigvis fører til mer lykke, men her er noen viktige premisser jeg føler du overser:

1. Norge har i lang tid vært et tilnærmet monoetnisk samfunn, og det er fremdeles klare skiller mellom majoritet og minoritet.

2. Likestilling er ikke norsk kultur, men det er verdier som i Norge er i ferd med å få fotfeste etter mange, mange års kamp, og vi må kunne fortsette denne menneskerettskampen også mot vår tids reaksjonære krefter. Fordi vi (av frykt for å angripe marginaliserte minoritetsgrupper) ikke tar den kampen, stjeler Frp likestillingen og bruker den i sin populistiske kamp.

3. India (og Pakistan) er resultater av omfattende etnisk rensninger i etterkant av avkolonialiseringen og delingen, og det er nok av religiøse konflikter, hindunasjonalisme, terror og sabelrasling mellom de to atommaktene. Og da har jeg ikke nevnt kastesystemet som eksplisitt er ment å skulle forhindre sosial mobilitet.

Tony sa...

Takk for kommentarer, Stefan.

Om punkt 1 strides jo de lærde. Det spørs vel hva du legger i "etnisitet", et ord som jeg for min del har slutta å bruke pga at det er upresist - og fører med seg en god del konnotasjoner til rasetenkning.

Om punkt 3: Ja, jeg fornekter ikke dette. Som du sier, har dette vært religionskriger mellom Pakistan og India, som en naturlig konsekvens av kunstige landegrenser fra 1947. Det jeg derimot er fascinert av, er den flerkulturaliteten du ser i verdens største demokrati, både i kulturell og religiøs forstand, uten at folk "skuler" på deg fordi du er "den andre". Jeg opplever at religionsfrihet i Norge er til en viss grad bare på papiret - prøv å bygge en moské i gata der du bor, så ser du hva jeg mener.