Søk i denne bloggen

onsdag, august 20, 2014

Røe Isaksens kunnskapskart




Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hadde innlegget «Kunnskapskartet tegnes» i Drammens Tidende 16. august. Han skriver om institusjonen jeg jobber ved, nemlig lærerutdanninga. Hans budskap er at noen lærerutdanninger i Norge er for små til å kunne overleve grunnet krav om «høyere kvalitet». For Røe Isaksen er «målet enkelt», nemlig «høyere kvalitet i norsk høyere utdanning og forskning». Han ønsker «robuste og solide fagmiljøer» og tenker femårig masterutdanning for lærere vil føre til at elevene i norsk skole «lærer mer».

Innlegget til Røe Isaksen preges av konservatismens og New Public Managements vokabular. «Kvalitet» er gjentatt 12 ganger, «høyere kvalitet» fem ganger, «robuste fagmiljøer» tre ganger. Andre ord som brukes er kunnskap som «leveres» og en høyere utdanning som er i «konkurranse». Ved overflaten virker innlegget fornuftig. Hvem vil vel ikke ha høyere kvalitet? Problemet er at den kvaliteten kunnskapsministeren etterlyser er svært vanskelig å definere for et fagområde hvor vi har med (ut)danning å gjøre.

Kvalitet kan ikke alltid måles og telles. Når Røe Isaksen nevner at under 40 prosent av de tilsatte i lærerutdanningene har doktorgrad eller tilsvarende later han til å tro at kvalitet kan telles. Jo flere som har oppnådd doktorgrad eller tilsvarende kompetanse, jo høyere blir statistikken over de som besitter «kvalitet». Hva denne doktorgraden eller tilsvarende arbeid dreier seg om er visst ubetydelig. Jeg har selv vært vitne til tilsettinger der den formelle kompetansen tillegges all vekt, ikke dens innhold. Er det kvalitet dersom en person med doktorgrad om gammelengelsk men uten undervisningserfaring fra skoleverket tilsettes framfor en person uten doktorgrad men med bred undervisningserfaring? (gammelengelsk har lite eller ingen relevans for skoleverket).

Det mest ideelle er selvsagt en person med relevant doktorgrad eller tilsvarende og bred undervisningserfaring. Slike personer er det ikke mange av. For realiteten ved mange tilsettinger i norske lærerutdanninger er at man utlyser faste stillinger som «Førsteamanuensis/førstelektor/høgskolelektor», men ender opp oftere enn tidligere med å tilsette førstekompetente (personer med doktorgrad eller tilsvarende) framfor erfarne lektorer. Dette skjer fordi man ønsker å framstå som mer «robust» og for å kunne tilby lærerutdanning på masternivå.

Det samme gjelder kunnskapen elever i skoleverket tilegner seg. Kunnskapsministerens kunnskapssyn er positivistisk og reduksjonistisk når han skriver at elever må «lære mer». Med det sier han at det målbare er i fokus (mer av hva?). Det er definitivt ikke sosialisering, danning og det å bli et gagns menneske. Det er definitivt ikke å lære sin plass i verden å kjenne, lære å relatere seg til og omgås med andre, lære å delta og bidra i et demokratisk perspektiv. Slike kvaliteter, Røe Isaksen, kan ikke og skal ikke måles eller telles. All verdens formell kompetanse vil kunne føre til mer faglig læring i skolen, men den er aldeles ingen garanti for høyere kvalitet dersom man legger til grunn en bred definisjon av kvalitet.

Kunnskapskartet som tegnes må ikke bli et kart tegna av og for mennesker med et konservativt og reduksjonistisk kunnskapssyn. Kunnskapskartet som tegnes må være et kart hvor et bredt spekter av kunnskap dyrkes og verdsettes. Det gjelder kunnskap som kan telles og måles, men også kunnskap som ikke kan det. Jeg er sikker på at kunnskapsministeren vil få servert et mer nyansert kart når han er ute på sine dialogmøter på de ulike utdanningsinstitusjonene.

Publisert i Drammens Tidende 19. august 2014

Ingen kommentarer: