Søk i denne bloggen

torsdag, desember 17, 2015

Den absurde debatten om hijab




I VG 15. desember kunne vi lese at Sylo Taraku, generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering, mangfold), mener at hijab bør ut av barneskolen. La oss være klare på at vi er enige i at det ikke er ønskelig å presse på barn et religiøst plagg, i dette tilfellet hijaben. Men det er problematisk å peke ut ett symbol, spesielt i en tid hvor muslimer opplever økt skepsis. Hvorfor skiller vi så enkelt mellom religiøse, moralske, etiske, politiske og sekulære verdier? Hvorfor er det så enkelt å foreslå at noe skal ut av barneskolen kun fordi det er religiøst? Hva med sekulære og politiske verdier?

Dersom noen religiøse verdier er så problematiske som enkelte vil ha det til, så må vi undersøke hvorvidt de er problematiske innenfor alle religioner i Norge. Skal for eksempel majoriteten påtvinge det kristne juleevangeliet på flertallet av barn i barneskolen? Eller skal Jehovas vitner ut fra religiøs overbevisning få lov å bestemme at deres barn ikke skal delta i jule- og bursdagsfeiringer? Taraku trekker inn Tyrkias forbud mot bruk av hijab på universiteter. Det forbudet ble oppheva i 2008 med statsministerens begrunnelse om at det ville gi rom for større religionsfrihet. Men viktigst her er at Tyrkia er, som Taraku selv påpeker, en sekulær stat. Norge er ikke det. Man kan ikke sammenligne epler og pærer.

I Stortingsmelding 6 (2012-2013, s. 104) skriver regjeringa følgende: "Menneskerettighetene og demokratiske prinsipper utgjør fundamentet i den norske rettsstaten. Regjeringen forventer at alle innbyggere i Norge respekterer dette. Innenfor disse rammene kan mangfoldet utvikle seg, med ROM FOR ULIKE TOLKNINGER OG PRIORITERINGER AV VERDIER, OG MED ULIKE MÅTER Å LEVE LIVET PÅ" (vår utheving). Hvorfor omgår Taraku dette? Vi mener dette er helt essensielle norske verdier. Begrensningene staten setter for oss er menneskerettighetene (som inkluderer Barnekonvensjonen) og demokratiske prinsipper. Utover dette er det altså fritt for tolkninger og prioriteringer av verdier, og ulike måter å leve livene våre på. Det handler rett og slett om å akseptere ulike måter folk velger å innrette livet sitt på (og også for sine barn).

Det handler ikke bare om hvordan jurister tolker menneskerettigheter, som Taraku gir et spark til, men hvor grensene går mellom hva staten skal bestemme og hva foreldre skal bestemme for sine barn. Vi kommer ikke utenom at barn er underlagt foreldres oppdragelse, som inkluderer verdier og dermed også selvsagt religion. Det være seg usynlige markører som barnedåp eller synlige markører som hijab og julegudstjenester.

Taraku påstår at «I virkeligheten finnes det tungtveiende argumenter for å forby hijab, ikke bare i grunnskolen, men også i den videregående skolen – og på høyskole- og universitetsnivå. Retten til å utøve sin religion er en grunnleggende rettighet, men man kan ikke forvente å utøve eller manifestere sin religion overalt helt uten videre». For det første erklærer han at det «i virkeligheten» er slik, mens de som han setter seg mot, «jurister i Norge og deres tolkninger», ikke har tatt hensyn til argumentene hans fra «virkeligheten». Dette er en hersketeknikk i debatten fordi han gir seg selv rett til å definere en virkelighet. Det er dessuten ikke bare jurister i Norge som har problematisert hijabforbud ut fra juridiske hensyn.

Taraku skriver også at «For å ivareta likebehandlingsprinsippet bør forbudet omfatte alle andre synlige religiøse symboler og ikke bare hijab». Hvorfor bare synlige? Og vil Taraku få andre synlige religiøse markører ut av skolen også? Alt som omhandler synlige markeringer av kristne tradisjoner for eksempel? For her skal alle behandles likt, eller?

Vi opplever at hijab i bunn og grunn handler om at vi er ukomfortable når vi ser noen som er annerledes enn oss. Det kan være ei ung jente med mange tatoveringer og masse piercinger eller ei ung jente med hijab. Men det er da ikke statens oppgave å skulle hanskes med enkeltes følelse av ubehag?

Saken handler om hvor grensen skal gå mellom hva staten skal bestemme og hva foreldre skal bestemme når det gjelder barn. Staten intervenerer for eksempel gjennom barnehageloven og opplæringslova, men ikke inn i enkeltfamilier så lenge foreldrene opererer innenfor menneskerettigheter (inkludert Barnekonvensjonen).

Det som fascinerer oss er at de som er liberale på papiret, oftest høyresida, er de som er mest skeptiske til å la individer bestemme mest mulig innenfor rimelighetens grenser. Det gjelder da selvsagt ofte i saker som gjelder «de andre».

Det som bekymrer oss er at personer som tilsynelatende jobber for mangfold, og ikke mot mangfold, er med på å utpeke en minoritet på denne måten og setter dem i et negativt lys i et Europa som allerede koker over av hatretorikk mot muslimer.

Publisert i VG 16. desember 2015. Skrevet sammen med Heidi Biseth.

Ingen kommentarer: