Søk i denne bloggen

onsdag, mars 16, 2016

Vi må snakke om og praktisere diversitet


Bilde fra uwcc.wisc.edu

Jeg har nettopp kommet hjem fra en konferanse i Vancouver, Canada – nylig kåra til verdens 2. beste by å bo i (ingen norske byer er på topp 10 engang). Jeg har hatt et halvt års forskningsopphold i Brisbane, Australia, og reist rundt i byene Sydney og Melbourne som ofte kåres til verdens beste byer å bo i. Jeg skal ikke påberope meg mer enn jeg har sett eller vet, men jeg har noen tanker om hvordan vi langt her oppe i nord kan bli enda bedre enn det vi er. Da tenker jeg at vi må bli bedre på inkludering. Vi må rett og slett snakke om og praktisere diversitet. Hva betyr det?

En av flere grunner til at disse byene jeg nevner blir kåra til å være verdens beste, er nettopp den ekte multikulturalismen du møter. Andre grunner er så klart velferdsmodeller som ligner den nordiske, hvor svake grupper ivaretas, hvor utdanning og helse er for alle. Men den ekte multikulturalismen, eller mosaikk-metaforen som brukes i Canada (versus USAs smeltedigel-metafor, ‘melting pot’), gjør noe med disse byene. I USA og Europa er det en utbredt oppfatning av at nykommere skal bli lik majoritetsbefolkninga så fort som mulig. I Norge snakker vi til stadighet om at «språk er nøkkelen», når vi egentlig mener «norsk språk er nøkkelen». Akkurat som om nykommere ikke har noe språk, når virkeligheten er at de er ofte mer flerspråklige enn nordmenn flest. Vi sier «de må integreres», akkurat som om integrering er en enveisprosess. Det man da egentlig mener er faktisk assimilering: «De» må bli mest mulig lik «oss».

Det er en del syrere som nå kommer til Canada. I likhet med andre innvandrere, sees de på som en ressurs. Folks styrker blir vektlagt. Når jeg ser tilbake på debattene her i Norge, husker jeg for det meste kostnadsspørsmål, byrde, problemer. Jeg husker en negativitet mot å ta imot mennesker som kan bli en del av fellesskapet. På lærerutdanninga vektlegger vi viktigheten av at elever i skolen blir sett. Når du blir sett, opplever du at du respekteres og verdsettes. I neste omgang vil du yte ditt beste. Å bli møtt som et problem, gjør det motsatte med elever – og med folk flest.

Diversitet, eller mangfold, handler om forskjellighet. Amerikansk og europeisk politikk har et mye klarere ensrettingsfokus enn Canada og Australia. De to sistnevnte landene tar diversitet på alvor. Forskjellighet er ikke negativt, men tilfører samfunnet noe positivt. Det er fascinerende å se denne diversiteten uttrykt gjennom språk, mat, kunst, væremåte, klesmåte. Når folkegrupper blir sett på som ressurser og verdsatt, vil de blomstre. Byene vil blomstre og diversiteten synliggjøres.

Noe av det mest bemerkelsesverdige i Canada er den anerkjennelsen og respekten som vises overfor urbefolkninga. Det aller første du møter på flyplassen når du ankommer er First Nations’ symboler og kunst. Bevisst bruker de begrepet First Nations, istedenfor amerikanerne som bruker Native Americans (legger til ordet amerikaner) eller Indians (Columbus som først trodde han var kommet til India). Kanadierne forteller med stolthet hvordan urbefolkninga hjelper dem med å bruke naturressursene på en bærekraftig måte. Det er dette gjensidige forholdet som er viktig. Integrering er en toveisprosess.

Ja visst finnes det en stor muslimsk minoritet der. Og det finnes kampanjer som #jesuishijabi og «hijab awareness day» hvor kvinner får prøve dette for tida forhatte plagget, snakke sammen om kultur- og religionsforskjeller. Målet, sies det, er å vise at «vi er mest like, men litt ulike». For det er det vi er. Mennesker er for det meste veldig like når det gjelder hva vi ønsker å gjøre med livene våre. Vi ønsker å bli sett, verdsatt, ha en god helse, ta en utdanning, ha en jobb å trives i, ta vare på familie og venner. En flyktning fra Syria er ikke noe forskjellig sånn sett. Heller ikke en mor med hijab.

Kunne vi snakka mer sammen om diversitet og praktisert det i større grad? Kunne vi snakka mindre om andre og prøvd i mindre grad å definere livene deres for dem? Kunne vi sett på mennesker først og fremst som en ressurs, som bærere av menneskelige drømmer for menneskelige liv, istedenfor en byrde eller noen som kommer for å ta fra oss noe? Kunne vi faktisk ment integrering og mangfold når vi snakka om det med hverandre som politikere og ikke-politikere, istedenfor assimilering og enfold?

Publisert i Drammens Tidende 17. mars 2016

2 kommentarer:

Inger sa...

Takker for tankevekker. Både i dagens avis... Byavisa i Tønsberg, og fra din blogg. Tok meg friheten til å dele link og kopi av denne artikkelen i gruppen Soldiers Of Are og Odin på facebook... Da det passet så veldig godt inn, i det vi er mest opptatt av der.. Du er hjertelig velkommen å titte innom hos oss..

Tony sa...

Tusen takk! Setter pris på det. Jeg følger dere på Facebook :-)