Søk i denne bloggen

tirsdag, august 30, 2016

Hva med å prøve å forstå konteksten vi lever i, med økende skepsis mot muslimer som gruppe...


Bildet fra telesurvtv.net

Vi bor i kanskje verdens fredeligste hjørne. Vi har en kontrollert og begrenset innvandring. Vi har en god integreringspolitikk, og Norge skårer høyt på integrering av innvandrere når det gjelder utdannings-, inntekt- og sysselsettingsnivå. Vi har cirka fire prosent muslimer blant oss. Noen få av kvinnene bruker hijab, svært få bruker niqab eller burka (anslaget er 50-100 kvinner). Og i sommer fikk vi vite om en skole i Troms hvor jenter brukte burkini i svømmetimen.

Likevel flommer det over av debattinnlegg og kommentarer som omhandler disse symbolene. Det er sterke meninger, og mange av dem går ut på å forby slike symboler. Altfor mange mener å vite at dette er kvinner som må reddes fra undertrykkelse og kjønnssegregering. Noen skiller mellom barn og voksne. Noen skiller mellom hijab og burkini på den ene siden og niqab og burka på den andre siden. Altfor mange bruker begreper som «maskering» og argumenter som «kommunikasjon», «tillit», «åpenhet», «sikkerhet». Noen seriøse aktører, slik som tankesmien Agenda, med fremtredende politikere fra sentrum-venstre, klarer til å med å behandle slike symboler som ikke-religiøse symboler.

Jeg skulle ønske jeg ikke skrev dette innlegget, for så å bidra til å forsterke myten om at dette er en prekær situasjon som det må skrives om. De fleste er nok lei allerede. Men det er viktig å spørre hvordan vi havnet i denne konteksten? Hva handler alt dette om? Nora Mehsen, leder i Skeiv Verden, påpeker noe viktig når hun påstår at «Det er først når man tar innover seg at en ikke trenger å ha en identitet som rasist og misogynist for å reprodusere xenofobi og sexisme, at vi kan begynne på arbeidet med å dekonstruere de undertrykkende strukturene de hviler på».

Jeg tror det er på høy tid med en slik dekonstruksjon. Det er på høy tid å forstå at vi lever i en tid som fort kan blende oss og få oss til å følge massene eller reagere på affekt. Ser man på denne konteksten utenfra, som så klart er en vanskelig øvelse (og jeg mener ikke at jeg klarer det, men jeg prøver), så kan det slå en at forbud (og «regulering» som noen pakker det så godt inn i) av klesplagg er like autoritært og illiberalt som påbud. For enkelte måtte det bilder fra Nice til, med fire bevæpnet politimenn som står overfor en kvinne som må kle av seg på stranda, før de forstod at slike lover faktisk må håndheves også. Det er ikke noe forskjell på burkini og andre klessymboler. Det handler om folks frihet til å velge i frie, liberale og demokratiske land. Ja, det kan bli vanskelig å utøve en rolle som håndballtrener med niqab. Det forstår enhver idiot. Det samme med andre plagg du kan tenke deg i ulike yrker. Så får man ta det der hvor det skulle vise seg å være problem, og ikke lage problemer av noe som i utgangspunktet ikke er det. I debatter med andre får jeg ofte spørsmål som «det er ikke lov å bruke finlandshette, hvorfor skal niqab være det?» (ja, det stemmer at det ikke er lov etter politivedtekt §11 å maskere seg på offentlige arrangementer); «det er ikke lov med hakekors, så hvorfor skal dette være lov?» (ja, hakekors kan rammes av rasismeparagrafen, §135a, ytringer – inkludert symboler – som fremmer hat og ringeakt basert på nasjonalitet, religion, legning og funksjonshemning).

Det er fare på ferde når det er blitt stuerent å omtale en minoritet slik så mange gjør og sammenligne disse plaggene med finlandshette eller hakekors. Eller å anta at noen blir tvunget til noe, er undertrykt, må reddes, ikke vet bedre i et tilsynelatende opplyst, fritt, liberalt demokrati. Eller å tillegge plagg verdier som er vanskelig å si er uakseptable: kjønnssegregerende, undertrykkende, seksualiserende (ikke mange plagg er aseksuelle forresten).

Hva med å snakke med noen dette gjelder? Vil vi ha en opplyst debatt rundt slike spørsmål? Vil vi virkelig vite? Hva med å snakke med de som velger å bruke noen av disse plaggene, slik som forsker Berit Thorbjørnsrud oppfordrer oss til? Hva med å få fram deres stemmer? Og kanskje viktigst: hva med å prøve å forstå konteksten vi lever i, med økende skepsis mot muslimer som gruppe, og at slike skinndebatter egentlig er et symptom på det?

Publisert i Drammens Tidende 29. august 2016

Ingen kommentarer: